Selvrapportert matinntak: Direkte bevis på underrapportering

En eksepsjonelt godt utført studie om subjektiv feilrapportering av kosthold ble for kort tid siden publisert i British Journal of Nutrition. Dette er et tema jeg har vært innom flere ganger, ettersom det å måle folks kosthold er et fundamentalt problem i ernæringsvitenskapen. Jeg har for eksempel nevnt studier hvor kaloriinntaket ble underestimert med så mye som 80 prosent ved hjelp av spørreskjemaer, at graden av underrapportering ofte har vist seg å øke med deltakernes BMI, m.m. I fjor kom en studie som viste at flertallet av respondentene i amerikanske nasjonale kostholdsundersøkelser gjennom de siste 40 årene har rapportert fysiologisk sett høyst usannsynlig lave inntak av kalorier og næringsstoffer.

Som R. James Stubbs m.fl. skriver i den nye artikkelen er ikke dette noe som er ukjent for forskere, men det finnes lite man kan gjøre med det. Ved store kostholdsundersøkelser har man ikke noe annet valg enn å ta til takke med mer eller mindre omtrentlige målinger, vanligvis spørreundersøkelser eller intervjuer.

Det finnes ingen biomarkør som kan måle om folk feilrapporterer inntaket av energi eller energigivende næringsstoffer. Hvis vekta er stabil og de samtidig oppgir å spise mindre enn de forbruker, gir det indirekte belegg for at de har underrapportert. I innlegget Vektnedgang uavhengig av kalorier? Del 2 nevnte jeg to studier som har observert feilrapportering av kostholdet direkte (Seale & Rumpler og Poppitt m.fl.), men det finnes ikke mange slike studier.

Derfor er den nye studien av Stubbs og kollegaer unik. Hensikten med den var å måle graden av feilrapportering direkte, under strengt kontrollerte forhold. De fikk 60 menn og kvinner til å innkvarteres i et forskningssenter i 14 dager (de visste ikke den virkelige hensikten med studien). Deltakerne hadde tilgang til eget kjøkken og fri tilgang til et lager av mat de pleide å spise. I 12 av dagene ble alt de spiste og drikke – både hva, hvor mye og hvor ofte – registrert i det skjulte av forskerne, blant annet ved hjelp av videokameraer (til og med i kjøkkenskapene). Alle matvarer og emballasjer ble veid av forskerne på forhånd, og når deltakerne sov gikk forskerne inn og veide dem på nytt. Ingen fikk forlate området uten oppsyn. Det daglige inntaket av energi og næringsstoffer ble så beregnet ved hjelp av matvaretabeller.

Det totale energiforbruket til deltakerne ble samtidig målt ved hjelp av dobbeltmerket vann-metoden (som kort fortalt går ut på å drikke vann beriket med deuterium og oksygen-18, og deretter måle eliminasjonshastigheten av de to isotopene). Dermed hadde de objektive målinger av både energiinntak og -forbruk.

Faktisk energiinntak

Gjennomsnittlig energiinntak de 12 dagene deltakerne ble overvåket var 2700 kalorier (11,3 megajoule), eller 2557 kcal blant kvinnene og 2940 kcal blant mennene. Dette var veldig tett opptil det totale daglige energiforbruket (hhv. 2368 og 2963 kcal blant kvinner og menn). De fleste var med andre ord i energibalanse, og vekta endret seg som forventet ikke signifikant (et gjennomsnittlig vekttap på ca. 10 gram), bortsett fra for noen få deltakere som var i positiv eller negativ energibalanse. Dette viste at det faktiske kaloriinntaket ble målt rimelig presist.

«Observasjonseffekten»

I to tre-dagersperioder ble deltakerne også bedt om å registrere sitt eget matinntak, for å undersøke graden av feilrapportering. Dette ble gjort ved hjelp av spørreskjemaer, intervjuer og veid registrering (matdagbok).

Ved å sammenlikne det objektivt målte matinntaket med deltakernes selvrapporteringer, kunne de se i hvilken grad deltakerne feilrapporterte. For det første oppdaget de at deltakerne endret spisevanene sine de dagene de måtte registrere maten og når de visste at de ble observert. Det var med andre ord en observasjonseffekt (eller en Hawthorne-effekt) som fikk dem til å spise mindre; 8 prosent mindre blant kvinnene og 3 prosent blant mennene.

Underestimerte energiinntaket med 10-21 prosent

Differansen mellom hvor mye deltakerne selv hevdet å spise og det faktiske matinntaket kan kalles «rapporteringseffekten». Ikke uventet ble det meste underestimert (alkoholinntaket ble faktisk overestimert av de mannlige deltakerne). Sammenliknet med kostholdsintervjuer hvor de ble bedt om å gjengi hva de hadde spiste de siste 24 timene (24-timers recall), ble for eksempel energiinntaket underestimert med i snitt 10,1 prosent og fettinntaket underestimert med i snitt 7,2 prosent. De dagene deltakerne selv veide maten og førte matdagbok (som ofte anses som den mest pålitelige formen for selvrapportering) ble også energiinntaket underestimert med 5,1 prosent. I tillegg til dette kom «observasjonseffekten», som altså var på i snitt 5 prosent.

Den totale underrapporteringen av energiinntaket varierte dermed fra 10,3 til 20,5 prosent med de ulike metodene. Den mest nøyaktige selvrapporteringen kom fra spørreskjemaet hvor de ble bedt om å gjengi det typiske kostholdet det siste 2-3 månedene før studien. Matdagbøkene underestimerte karbohydrat- og fettinntaket signifikant blant både menn og kvinner.

Figuren under viser graden av feilrapportering iht. matdagbøkene sammenliknet med det faktiske energiinntaket til de 59 deltakerne når de ikke visste at de ble observert:

Figuren under viser graden av feilrapportering iht. 24-timers recall-metoden, plottet mot det faktiske energiinntaket:

For en del ble energiinntaket altså underestimert med over 1000 kalorier ved hjelp av denne metoden.

Denne fascinerende studien gir altså direkte belegg  for det man lenge har antatt, nemlig at underrapportering er utbredt i kostholdsstudier, og i en betydelig størrelsesorden. Det er noe man alltid må ta høyde for når man ser på sammenhenger mellom f.eks. kroppsvekt og energiinntak. Ber du en person om å skrive ned alt vedkommende spiser i løpet av noen dager, vil du trolig få et skjevt bilde av det typiske kostholdet, ettersom man både endrer spisevaner og underrapporterer. Det sistnevnte er selvsagt ikke bare fordi folk lyver, men også fordi vi mennesker er veldig dårlige til å estimere porsjonsstørrelser.