Selvrapportering i kostholdsforskning – nyttig eller pseudovitenskap?

Mellom 2007 og 2010 ble 68 overvektige, nybakte mødre fra Gøteborg satt på 12-ukers kost- og/eller treningsintervensjoner for å gå ned i vekt, og deretter fulgt i 9 måneder. Dette var for å undersøke langtidseffekter av kosthold og trening på vektreduksjon. Kvinnene ble tilfeldig fordelt på 4 intervensjoner:

• Kontrollgruppe
• Kostholdsendringer
• Fysisk aktivitet
• Kostholdsendringer og fysisk aktivitet

Kvinnene fikk individuell rådgivning om de ulike intervensjonene, og veide seg selv tre ganger i uken. Kostholdsintervensjonen gikk ut på å redusere kaloriinntaket med 500 kalorier per dag, og følge et kosthold i tråd med de nordiske næringsstoffanbefalingene (50-60 % energi fra karbohydrater, 30 % energi fra fett og 10-20 % energi fra protein).

For å rapportere kostholdet sitt underveis, registrerte deltakerne all mat og drikke de spiste i fire dager. Kvinnene som fulgte kostholdsrådene gikk ned i snitt 8 kilo på 12 uker.

Spiste mindre, men gikk ikke ned i vekt?

Treningsgruppen rapporterte etter ett år en reduksjon i kaloriinntaket på 870 kalorier per dag. Selv om treningsgruppen da rapporterte å spise ca. 1000 kalorier mindre enn de forbrente, gikk de mye mindre ned i vekt enn diettgruppen (bare 2,7 kilo i treningsgruppen, og de økte knapt nok i muskelmasse).

Kontrollgruppen rapporterte på sin side å ha redusert kaloriinntaket med i gjennomsnitt 286 kalorier per dag etter 12 uker, og med 332 kalorier etter 1 år. Allikevel gikk de ned bare 0,8 og 0,9 kilo.

Slik var endringene i det daglige kaloriinntaket (sammenliknet med starten av studien) og vektnedgangen i de respektive gruppene 1 år etter at studien startet:

• Kontrollgruppe – Kaloriinntak: -332 kalorier; vekt: -0,9 kg
• Diettgruppe – Kaloriinntak: -562 kalorier; vekt: -10 kg
• Treningsgruppe – Kaloriinntak: -870 kalorier; vekt: -2,7 kg
• Diett + treningsgruppe – Kaloriinntak: -858 kalorier; vekt: -7,3 kg

Dersom de to treningsgruppene faktisk reduserte kaloriinntaket så mye, hvorfor gikk de mindre ned i vekt enn diettgruppen? Teller ikke kalorier likevel? Følg med, jeg kommer tilbake til studien nedenfor. 

En av de viktigste årsakene til at kostholdsforskning er utfordrende å tolke, og ofte kan være forvirrende sett utenfra, er at det ikke finnes presise metoder for å fastslå hva og hvor mye folk spiser over lengre tid. Les mer blant annet her: Selvrapportert matinntak: Direkte bevis på underrapportering og Vektnedgang uavhengig av kalorier? Del 2.

Siden dette problemet er så grunnleggende, er det også noe alle som driver med eller kjenner godt til ernæringsvitenskap erkjenner. Enkelte kommentatorer har i senere tid gått så langt som å hevde at alle studier som er basert på selvrapportert matinntak er ugyldige og nærmest pseudovitenskapelige.

Et forsvar for selvrapporterte kostholdsdata

I en ny artikkel i Journal of Nutrition får disse kritikerne tilsvar fra 12 kostholdsepidemiologer (Subar og medarbeidere) som til slutt gir anbefalinger om bruk av selvrapporterte kostholdsundersøkelser:

1. Fortsett å bruke selvrapporterte kostholdsdata fordi de gir verdifull, rikelig og kritisk informasjon om mat- og drikkevareinntak i befolkninger som kan brukes til å informere ernæringspolitikk og undersøke kosthold-sykdom-sammenhenger.
2. Ikke bruk selvrapportert energiinntak som et mål på faktisk energiinntak.
3. Bruk selvrapportert energiinntak for å justere andre selvrapporterte kostholdskomponenter for energi når man undersøker kosthold-sykdom-sammenhenger.
4. Anerkjenn begrensningene ved selvrapporterte data og analyser og tolk dem riktig.

Videre anbefaler de andre forskere å designe kostholdsstudier og analyser som gjør det mulig å kontrollere for målefeil, bruke både kort- og langsiktigtidsmålinger (intervjuer, matdagbøker og spørreskjemaer) for å maksimere styrken ved hver målemetode, og å utvikle, evaluere og utvide metoder for å kartlegge kostholdet, inklusive biomarkører og ny teknologi.

Urettferdig fordømmelser

Forfatterne mener at kritikernes påstand om at systematiske målefeil gjør selvrapporterte kostholdsdata «ubrukelige» ikke støttes av forskning. De påpeker også at selvrapportering alltid har vært en del av medisinsk forskning.

Sammenhengene mellom røyking og kroniske sykdommer, mellom mangel på folsyre og fødselsskader og mellom fysisk aktivitet og helse er eksempler på etablert kunnskap som er blitt til gjennom selvrapportering (transfett og hjerte- og karsykdom er et annet eksempel).

Dessuten er det ikke bare selvrapporterte data som er utsatt for målefeil, skriver de, men også blodtrykksmålinger og flere andre risikofaktorer.

Spørreskjemaer upålitelige som mål på energiinntak

Samtidig er de enige i at selvrapportert energiinntak er for lite adekvat. Spørreskjemaer, en mye brukt metode for å vurdere folks kosthold, er ikke egnet til å måle energiinntak fordi de blant annet bare kartlegger et begrenset antall mat- og drikkevarer og ikke er presise når det gjelder tilberedningsmåter. I tillegg blir energiinntaket alltid estimert ut fra matvaretabeller hvor verdiene kan avvike fra det som faktisk blir spist.

Sammenliknet med gullstandarden for å måle energiinntak – dobbeltmerket vann – har store studier vist at spørreskjemaer underestimerer energiinntaket med 24-33 prosent, mens kostholdsintervju om inntak det siste døgnet underestimerer i mindre grad (men mer hos eldre, kanskje pga. hukommelse). For andre komponenter i kosten kan imidlertid underrapporteringen være mye lavere.

Store porsjoner blir oftere underestimert, viser forskning av Pierre Chandon og Brian Wansink

Noen av de skarpeste kritikerne av selvrapportering anslo nylig at 67 prosent av kvinner og 59 prosent av menn i amerikanske nasjonale undersøkelser rapporterte et energiinntak som var fysiologisk sett usannsynlig lave, men de kom frem til disse tallene ved å bruke en metode som det for lengst har vært anbefalt å forkaste, skriver Subar og medarbeidere.

The bottom line is that the magnitude of underreporting is not as abysmal as Archer et al. (1) estimate, and the preponderance of scientific evidence with regard to energy underreporting does not justify the conclusions that all self-reported foods and dietary constituents are misreported to the same extent and that self-report data are worthless.

Hvordan kontrollere for underrapportering?

Forfatterne mener altså at selvrapporterte kostholdsdata ikke bør brukes til å fastslå energiinntak. Men mange jobber med å utvikle metoder for å korrigere for målefeil og estimere energiinntaket mer presist.

Dette bringer oss tilbake til den svenske studien av overvektige mødre. Under et foredrag på en ernæringskonferanse i Berlin i oktober hørte jeg førsteforfatter Fredrik Bertz presentere en metode for å beregne underrapportering. Denne beskrives også i en artikkel av Bertz et al. i Journal of the Academy of Nutrition and Dietetics.

Deltakernes energibehov ble beregnet (kalorier per kilo per dag) og så justert for endringer i kroppens energilagre (målt ved DEXA scan) samt et estimert energiforbruk gjennom amming. Endringer i kroppens energiinnhold er et mål på energibalanse. Deres totale energiforbruk ble også objektivt målt over 15 dager ved hjelp av dobbeltmerket vann-metoden (eliminasjonshastigheten av vann beriket med deuterium og oksygen-18).

Etter å ha korrigert for underrapportering fant de at deltakerne i kontrollgruppen og de som bare fikk treningsråd ikke reduserte kaloriinntaket signifikant etter 1 år. Selv om treningsgruppen som sagt rapporterte å spise mer enn 800 kalorier mindre enn i starten av studien, var dette altså en klar underrapportering.

Vektendringene og det målte energiforbruket bekreftet derimot at gruppene som fikk kostholdsråd rapporterte kostholdet mer riktig. Studien viser dermed at det å følge de offisielle kostrådene er gunstig også hvis man vil gå ned i vekt.