Denne uken hadde jeg gleden av å offentliggjøre et nytt notat, eller en «ekspertuttalelse», fra Nasjonalt råd for ernæring om like spørsmål om fett. Det er jo et tema som stadig skaper overskrifter og råd på godt og vondt, så Helsedirektoratet ønsket å få svar på noe av det folk forbrukere, journalister og fagfolk ofte spør om. Helsedirektoratet oppfordret også folk om å sende inn spørsmål via Facebook og Instagram. Det kokte ned til 15 spørsmål som vi i arbeidsgruppen gjorde så godt vi kunne for å besvare:
Trenger vi fett, og hvor mye av dette bør eventuelt være mettet?
Hva er forskjellen på mettet og umettet fett?
Hva er forskjellen på omega-3 og omega-6?
Er mettet fett i seg selv farlig?
Bør man velge en diett med lite eller mye fett for vektnedgang?
Bør alt jeg spiser være lettprodukter?
Hva er sunnest: meierismør eller plantemargarin?
Er plantefett alltid bedre enn animalsk fett, uansett kilde til mettet fett?
Blir umettet fett omdannet til transfett ved steking?
Hvilke planteoljer er sunnest?
Hva er egentlig forskjellen på vanlig og extra virgin olivenolje?
Hvorfor anbefaler ikke Helsedirektoratet kokosfett?
Er ost og meieriprodukter sunt, til tross for innholdet av mettet fett?
Er plantebaserte alternativer til fete meieriprodukter sunnere enn de originale meieriproduktene?
Hvorfor anbefaler ikke Helsedirektoratet helmelk til barn?
Svarene ligger her, og Aftenposten, Bergens Tidende, Fedrelandsvennen m.fl. har laget en kortversjon av dem.
Hensikten med arbeidet var altså ikke å lage nye anbefalinger, men det ga anledning til å presisere noen av de offisielle kostrådene og den nyeste evalueringen av fett-rådene fra 2017.
Under Helsedirektoratets webinar ble jeg også stilt en rekke spørsmål fra publikum på direkten. Som forventet var enkelte av dem åpenbart ute etter å fremstille rådene som feilslåtte, og tok opp endel påstander som bl.a. kom i en artikkel i bladet Ren Mat (som utgis av Økologisk Norge), kalt «Fettråd for fall?».
Det har gått fire måneder siden mine kollegaer i Nasjonalt råd for ernæring og jeg publiserte rapporten Kostråd om fett: En oppdatering og vurdering av kunnskapsgrunnlaget. Basert på en gjennomgang av litteratur fra 2010 til 2016, fant vi at det fortsatt er faglig støtte for den rådende konklusjonen (fra 2011) om at utskifting av mettet fett med (fler-)umettet fett bidrar til å redusere risikoen for å hjerte- og karsykdom.
Selv om vi hadde jobbet med dette i nesten to år, hadde vi ingen forventning om at saken var avgjort for all fremtid. Tvert imot etterlyste vi flere grundige gjennomganger og nye studier, ettersom mye av forskningen som er publisert ikke er helt relevante for dagens kostråd.
Ingen steder i rapporten skriver vi at mettet fett er livsfarlig og må unngås for en hver pris. Det sier heller ikke kostrådene. Vi ville betone at matvarer som har mye mettet fett ikke bør fortrenge andre gunstige matvarer og komponenter i kostholdet, men også at et kosthold med veldig lite mettet fett kan i praksis være både sunt og usunt, avhengig av hva man spiser i stedet. Dette ser imidlertid ut til å ha blitt «lost in translation» i medias omtale om en fersk kostholdsstudie i The Lancet.
Sist helg kom Kjetil Rolness med en kronikk i Dagbladet, “Den store feite forskningsskandalen”, som tydeligvis ble populær i sosiale medier. Her hevdet han at ernæringseksperter og helsemyndighetenes kostråd ignorerer sukker, og at vi bare snakker om fett. I tillegg serverer han saftige utsagn som at vi har et «diettpoliti som har gjort et ukontrollert eksperiment på hele befolkningen over flere tiår» og at flere tusen dødsfall skyldes «statlige sunnhetsråd».
Å spise er ikke for pyser! Et gammelt ordtak lyder: «En mann uten mat har bare ett problem. En mann med mat har mange». Som jeg skrev for noen år siden, kan forskning for eksempel tyde på at alt vi spiser er potensielt kreftfremkallende.
I New York Times motespalte (av alle steder) skriver Jim Windolf en tankevekkende kommentar om dilemmaet og frykten som oppstår når man leser om mat og ernæring. Rødt kjøtt kan gi kreft, sjømat kan inneholde for mye kvikksølv. Konvensjonell frukt og grønt har sprøytemidler, og økologiske er heller ikke sunnere. Alle skal dø. Alle spiser. Ergo er det dødelig å spise, eller?
Unable to avoid this tragic and absurd-seeming condition, we lash out against our fates by finding fresh reasons to make a villain out of the one thing that is doing its part to keep us alive: food.
I løpet av året vil helsedepartementet og landbruksdepartmentet i USA utgi nye, offisielle kostholdsråd – Dietary Guidelines for Americans (DGA). En ekspertkomité ga i februar ut sin vitenskapelige vurdering (Advisory Report). Denne rapporten er ikke kostholdsrådene, men en bakgrunnsrapport som skal informere helsemyndighetene som til slutt gir rådene.
British Medical Journal, BMJ, publiserte denne uken en artikkel av en journalist som har kritisk «gransket» rapporten fra den amerikanske ernæringskomiteen, og spesielt kapitlene om mettet fett og lavkarbodietter, og rådene om å spise mindre rødt kjøtt. Hun mener de har vært usystematiske og lettbente, og at komiteen har interessekonflikter gjennom arbeid med matindustrien.
Journalisten selv, Nina Teicholz, har nylig utgitt en bok som tar til orde for et kjøtt- og fettrikt Atkins-aktig kosthold. Teicholz skrev tidligere i år også en kritisk kronikk om den amerikanske kostrådsrapporten i New York Times. Noen har påpekt at hun er støttet av amerikansk kjøttindustri for å forsvare kjøtt.
Ekspertkomiteen svarer selv for seg på BMJ.com. De tar ingen selvkritikk for Teicholz’ anklager:
In our opinion, Ms. Tiecholz’s article is woefully misleading and in many cases, factually incorrect. Its provenance is described as ‘commissioned’ and externally peer reviewed and fact checked. This statement is puzzling in its lack of detail and the validity of the statement on fact checking is doubtful.
Teicholz mener at ekspertkomiteen ikke har dokumentert hvordan de har gjennomgått forskningen på mettet fett, eller begrunnet inklusjon og eksklusjon av studier. Jeg er ikke ute etter å forsvare deres metodikk, men denne påstanden er ikke riktig. Detaljene om gjennomgangen av spørsmålet om mettet fett er oppgitt blant annet i dette vedlegget til rapporten: Appendix E-2.43.
De inkluderte systematiske kunnskapsoppsummeringer og metaanalyser som var publisert mellom 2009 og 2014, og la vekt på studier som ikke bare så på effekten av mettet fett i selv, men som også undersøkte hvilken effekt det hadde å bytte ut mettet fett med andre næringsstoffer. Studier som inkluderte syke ble ekskludert (for eksempel pasienter som hadde hatt hjerteinfarkt).
Alle studier ble kvalitetsvurdert ved hjelp av et etablert verktøy for vurdering av systematiske kunnskapsoppsummeringer, AMSTAR. Bare kunnskapsoppsummeringer som hadde en høy kvalitetsscore ble inkludert.
Teicholz hevder at komiteen i sin vurdering av mettet fett har ignorert den store studien Women’s Health Initiative (som ikke hadde fokus på mettet fett som intervensjon), som fant at kvinner som fikk råd om å spise mindre fett ikke fikk mindre hjertesykdom. Men denne studien er inkludert i en Cochrane-rapport av Hooper et al. (2012), som ble inkludert av ekspertkomiteen.
Hun stiller også spørsmål ved at eldre intervensjonsstudier, som Paul Lerens Oslo-studie og en studie fra finske mentalsykehus, ikke var inkludert. Disse er imidlertid med i rapportene av Hooper et al. (2012) og Mozaffarian et al. (2010), så det er feil å si at disse studiene var utelatt.
En metaanalyse som ifølge Teicholz ikke burde vært inkludert i komiteens vurdering er en fra 2014 av Farvid og medarbeidere, som jeg har kommentert her. Teicholz mener denne bare handlet om effekten av å spise mer flerumettet fett, ikke mindre mettet fett. Jeg antar at den ble inkludert fordi den også undersøke effekten av effekten av et høyere inntak av omega-6-fettsyren linolsyre på bekostning av enten mettet fett eller karbohydrater. Som sagt var komiteen mest interessert i studier hvor mettet fett ble sammenliknet med andre komponenter i kostholdet. Farvid og medarbeidere fant at en utbytting av 5 prosent av energiinntaket fra enten mettet fett eller karbohydrater med linolsyre var forbundet med 10-13 prosent lavere risiko for å dø av koronararteriesykdom.
Videre mener hun at komiteen har bagatellisert metaanalyser som ikke fant at mettet fett øker dødeligheten av hjerte- og karsykdom:
Three meta-analyses concluded that saturated fats did not increase cardiovascular mortality,141516 but the committee downplays these findings.
Mitt inntrykk fra rapporten er ikke at disse har blitt tonet ned. Komiteen skriver at disse metaanalysene ikke beskriver hva man sammenlikner mettet fett med, men at de fleste studier i hovedsak sammenlikner inntak av mettet fett med inntak av karbohydrater. De mener derfor at disse resultatene antyder at det å erstatte mettet fett med uspesifiserte karbohydrater ikke er forbundet med risiko for hjerte- og karsykdom. Som i de nordiske ernæringsanbefalingene legger de altså mest vekt på at mettet fett bør erstattes med umettet fett: «Therefore, dietary advice should put the emphasis on optimizing types of dietary fat and not reducing total fat.»
Supermat som religion?
Tirsdag 22. september deltok jeg på et temamøte på Litteraturhuset i regi av Human-Etisk Forbund og Forskningsdagene, med temaet kostholdsideologier som moralsk premissleverandør. Har kostholdseksperter overtatt prestenes rolle i samfunnet, var et av spørsmålene. Jeg argumenterte for kostholdets betydning for folkehelsa, men også for at helse ikke er alt her i verden, og for at man kommer langt nok med en «agnostisk» tilnærming til mat.
Foto: Ida M. Moe
Der hadde jeg gleden av å delta sammen med master i religionshistorie Pernille Nordby, som i 2014 leverte en masteroppgave om personer som har et nært sagt religiøst forhold til supermat. Pernille skrev også denne kronikken fra september 2014: Fra kirkebenken til kjøkkenbenken
For mange er supermatdietten en form for nyreligiøsitet. Den fyller et tomrom i livet og gir dem noe å tro på.
Ny kontrollert studie om effekten av å følge offisielle kostråd
Helsemyndighetenes kostråd beskyldes stadig for alt som er galt med befolkningens helse. Det så vi blant annet da foreningen «Kostreform for bedre helse» i januar gikk ut med en pressemelding med tittelen «Syk av myndighetenes råd!» Etter at de første offisielle rådene kom på 1960- og 70-tallet har jo forekomsten av fedme, metabolsk syndrom, diabetes m.m. økt og økt.
Andre av oss minner derimot om at kostrådene den gang kom som en konsekvens av økende overvekt og livsstilssykdommer, og at det blir feil å skylde på rådene som sådan når lite tyder på at de har blitt etterlevd.
Er det slik at folk som i størst grad følger kostrådene også legger på seg mer eller blir sykere over tid? Og hva skjer med folks risikofaktorer når man får dem til å følge rådene?
I New York Times motespalte (av alle steder) 
i USA utgi nye, offisielle kostholdsråd – 
Sunn Skepsis 