Er alt vi spiser forbundet med kreft?

Mye villedende forskning om mat og kreft

En ny artikkel i American Journal of Clinical Nutrition fant at hele 80 prosent av alle ingrediensene i et tilfeldig utvalg oppskrifter hadde blitt studert i sammenheng med kreft, og flesteparten av disse ingrediensene har vist en sammenheng med økt eller redusert kreftrisiko. Flesteparten av disse sammenhengene var imidlertid statistisk sett svake. Mange av risikoestimatene var dessuten villedende, og ble ofte avkreftet eller svekket av senere forskning: Is everything we eat associated with cancer? A systematic cookbook review.

Kreftforsker Jonathan D. Schoenfeld og epidemiolog John P. A. Ioannidis valgte ut 50 ingredienser fra tilfeldige oppskrifter i kokeboken The Boston Cooking-School Cook Book. Deretter søkte de i forskningsdatabasen PubMed etter observasjonsstudier som så på sammenhengen mellom kreft blant mennesker og de ulike ingrediensene. I tillegg til enkeltstudier søkte de også etter metaanalyser som så på sammenhenger mellom hver enkelt ingrediens og risiko for kreft.

De fant minst én studie om risiko for kreft for 80 prosent av ingrediensene: Kalv, salt, pepper, mel, egg, brød, svinekjøtt, smør, tomat, sitron, and, løk, selleri, gulrot, persille, muskat, sherry, oliven, sopp, løpemage, melk, ost, kaffe, bacon, sugger, hummer, potet, storfe, lam, sennep, nøtter, vin, erter, mais, kanel, cayenne, appelsin, te, rom og rosiner.  Det var publisert totalt 216 studier av disse matvarene fra 1976 til 2011.

De 10 ingrediensene det ikke fantes noen studier av var laurbærblad, nellik, timian, vanilje, hickory, melasse, mandler, natron, ingefær og skilpadde. 

Sammenheng med kreft for de fleste av matvarene

I 39 prosent av studiene var konklusjonen at den enkelte ingrediensen ga økt risiko for kreft. 33 prosent av studiene konkluderte med at det var redusert risiko, 5 prosent fant en nesten statistisk signifikant effekt, mens 23 prosent konkluderte med at det var ingen sammenheng. Kalv, salt, pepper, egg, brød, svinekjøtt, smør, tomat, sitron, and, løk, selleri, gulrot, persille, muskat, oliven, sopp, løpemage, melk, ost, kaffe, bacon, sukker, hummer, potet, storfe, lam, sennep, nøtter, vin, pærer, mais, cayenne, appelsin, te og rom hadde sammenheng med økt eller redusert kreftrisiko i minst én studie hver. I 80 prosent av disse studiene hadde imidlertid sammenhengene bare svak statistisk støtte (dvs. at p-verdiene var fra 0,001-0,05).

Svakere sammenhenger i metaanalyser

Gjennomsnittlig (median) relativ risiko i enkeltstudiene som fant økt risiko for kreft var 2,20 (120 % økt risiko), mens relativ risiko i studier som fant redusert risiko var i snitt 0,52 (48 % redusert risiko). Metaanalysene fant derimot langt mer beskjedne effekter. Metaanalysene som fant økt risiko for kreft av en matvare fant en relativ risikoøkning på 1,33 (33 % økt risiko), og de som fant redusert risiko for kraft fant en relativ risikoreduksjon på 0,68 (32 % lavere risiko). Dette er vist i figuren under: I metaanalysene var effektene relativt svake og stort sett samlet rundt 0-punktet (øverste del av figuren). Enkeltstudiene viste større effekter på begge sider av 0-punktet.

Selektiv rapportering er utbredt

Dette er egentlig ikke så overraskende. Det har tidligere vært funnet at 5 av 6 epidemiologiske studier blir tilbakevist eller funnet å være overdrevet noen få år etter de publiseres. 

Én mulig forklaring på dette er at forskerne som utfører slike studier selektivt sammenlikner ekstreme inntak med hverandre, for å få effektene til å se større ut enn de er. I 65 prosent av studiene ble risikoen for kreft estimert ved å sammenlikne høyest inntak sammenliknet med lavest inntak, mens noen studier sammenliknet 5 porsjoner per uke med mindre enn 1 porsjon per uke, 30 gram sammenliknet med 0,1-4,9 gram per dag (alkohol), eller andre vilkårlige definisjoner. Dette kan gi mer ”imponerende” resultater, selv om de kanskje ikke er så relevante for andre enn de med ekstreme inntak.

Et annet problem er såkalt publikasjons-bias og rapporterings-bias: Studier med signifikante funn har større sjanse for å bli publisert, mens studier som ikke finner noen sammenhenger kanskje blir liggende igjen i skrivebordsskuffen. Resultatene kan også bli overtolket, og forskerne kan velge å fremheve signifikante funn mens de unngår å fremheve ikke-signifikante funn. Dette gir et skjevt bilde av virkeligheten. Schoenfeld og Ioannidis foreslår derfor at de som utfører epidemiologiske kostholdsstudier bør begynne å registrere forskningsprotokollen før studien begynner, noe som nå har blitt et ganske vanlig krav for mange kliniske studier.

Alt gir kreft!? 

Dette betyr ikke at all forskning som finner sammenhenger mellom mat og kreft er feil, men at man bør ha en sunn skepsis når man leser om slike funn. “Spis gulrøtter mens det fortsatt er sunt” er et litt hånlig uttrykk som brukes om ernæringsforskning og de mange skremmende oppslag om alle mulige matvarer som kan gi kreft. Media er også glade i å komme med lister over mat man bør spise og/eller unngå for ikke å få kreft. Nettsiden Kill or cure? har en liste over alle mulige årsaker til økt eller redusert risiko for kreft som den britiske tabloidavisen The Daily Mail har skrevet om. De har for eksempel skrevet at epler forebygger kreft, at bacon og grillmat forårsaker kreft, mens øl og grapefrukt både forebygger og forårsaker kreft (andre påståtte årsaker er blant annet Facebook, sandaler og skigåing!). For å si det mer kortfattet: Bare det å leve kan gi deg kreft.

Sammenhengene kosthold og kreft er imidlertid mye mer usikre og tvetydige enn det man kanskje skulle tro ut ifra det som kommer frem i media. Kosthold og ernæring kan påvirke risikoen, men vi vet lite om hvordan, og i hvilken grad. World Cancer Research Fund og American Institute for Cancer Research har gitt syv kostholdsråd for forebygging av kreft:

1. Vær så slank som mulig, uten å bli undervektig
2. Begrens inntaket av energitette matvarer som fremmer vektøkning (for eksempel brus med sukker)
3. Spis mest mulig planteføde (5 eller flere porsjoner frukt og grønt, grove kornprodukter og/eller belgvekster, begrens inntaket av raffinerte kornprodukter)
4. Begrens inntaket av rødt og bearbeidet kjøtt (< 500 gram per uke, og så lite bearbeidet kjøtt som mulig)
5. Begrens inntaket av alkohol
6. Begrens inntaket av salt, unngå kornvarer eller belgvekster med mugg.
7. Kosttilskudd anbefales ikke

Ingen av disse rådene garanterer selvfølgelig ikke mot kreft. Det er liten tvil om at eksponering for kreftfremkallende stoffer er en uunngåelig del av livet. Siden det finnes så mange naturlig tilstedeværende kreftfremkallende stoffer rundt oss, vil det sannsynligvis alltid være umulig å spise et måltid som er helt uten spor av dem. På den annen side inneholder maten også antikarsinogener, dvs. stoffer som hemmer utviklingen av kreft (i alle fall hos dyr). Mange stoffer kan også både hemme og øke kreftutviklingen, avhengig av bl.a. dose. Det er dessuten vanskelig å separere kostholdet fra generell livsstil samt genetiske og fysiologiske faktorer.

Råd om vurdering av kostholdsforskning

En artikkel fra 1999 av Sempos, Liu og Ernst i American Journal of Clinical Nutrition gir 12 viktige elementer å ta hensyn til når man tolker epidemiologiske kostholdsstudier (min egen oversettelse):

1. Vi spiser mat, ikke næringsstoffer
2. Mat består av mange stoffer, ikke bare næringsstoffer
3. Komponenter i maten har ulike funksjoner og fysiologiske effekter etter ulike inntaksnivåer
4. Det er vanskelig å studere komponenter i maten i isolasjon. Effektene av en komponent kan være annerledes når den studeres i isolasjon enn når den studeres i forbindelse med andre komponenter
5. Behovet for næringsstoffer er ikke statisk
6. Komponenter i maten kan ha direkte eller indirekte effekter
7. Komponenter i maten kan ha effekter som varierer med mengden av andre komponenter
8. Inntak er ikke det samme som biologisk tilgjengelighet
9. Noen næringsstoffer har bioekvivalens, slik som syntesen av vitamin A fra betakaroten
10. Inntak i viktige perioder av sykdomsutviklingen kan være vitalt
11. Blod- og serumkonsentrasjoner av en komponent i maten trenger ikke å reflektere balanse eller status
12. Alle trinn langs veien fra matinntak til sykdomsutvikling er av interesse