Slik blir du lurt til å spise for mye

Årsakene til at folk overspiser er mange, og kan være både biologiske og atferdsmessige. Hvor mye vi spiser er i stor grad en vanesak, men det påvirkes også av små endringer rundt oss som vi ikke legger merke til. Størrelsen på tallerkenen, formen på glasset og utseendet til personen vi spiser sammen med er med på å sette standarden for hvor mye vi anser som «normalt» eller «riktig» å spise.

Dette innlegget skal hovedsakelig handle om forskningen til Brian Wansink. Brian Wansink er professor i markedsføring ved Cornell University i Itahaca, New York, hvor han leder The Food and Brand Lab. Han har bl.a. skrevet den svært tankevekkende boken Mindles Eating – Why We Weat More Than We Think (2006).

Én hovedkonklusjon fra Wansinks forskning er at folk ikke spiser for mye fordi de simpelthen er sultne eller glupske. Flesteparten av våre spisevaner er tvert imot ubevisste (derav utrykket «mindless eating»). Vi spiser så mye vi kan, helt til noe eller noen stopper oss. Det er mange fallgruver der ute, og her skal jeg nevne noen av de Wansink og andre har belyst.

Se også innlegget Mange feilvurderinger av matens næringsinnhold om flere feller som får oss til å spise for mye.

Høye og brede glass

Som regel er vi dårligere til å bedømme bredde enn vi er til å bedømme høyde. Se på bildet av buen under.

St. Louis Gateway Arch, Missouri. Foto: Wikimedia Commons

Alle kan se at buen er høy og og smal. Men det er ikke helt riktig. Buen er nemlig like bred som den er høy (192 meter begge veier). Vi legger likevel mest merke til høyden. Hva har dette med overspising å gjøre?

Hvis vi drikker fra et høyt og smalt glass, føles det som vi drikker mer enn når vi drikker fra et lavt og bredt glas. Det samme skjer når vi spiser fra høye og smale boller eller pakker. Jeg har prøvd å vise dette  på bildet under, med to av mine egne glass:

Det ser kanskje ut som det blå glasset inneholder mer væske enn det grønne, men innholdet er faktisk helt likt (245 ml).

«Så lettlurt er ikke jeg», sier du sikkert, men forskning har funnet denne effekten i mange sammenhenger. Brian Wansink fant f.eks. at barn fylte 74 prosent mer appelsinjuice i lave glass enn i høye, mens de trodde de hadde i mindre. Senere fant han at selv profesjonelle bartendere (med minst 5 års erfaring) i Philadelphia ubevisst hadde 30 prosent mer alkohol i korte, brede «tumbler»-glass enn høye, slanke «highball»-glass. En annen studie fant dessuten at folk tok 19 prosent mer drikke i kjegleformete glass enn i sylindriske.

Spiser mer fra store fat

I USA har tallerkenstørrelsene økt med nesten 23 prosent siden 1900. Større tallerkener fører systematisk til større porsjoner.

Overvektige tenåringer forsynte seg i en studie med 28 prosent mer frokostblanding når de fikk dobbelt så store skåler. En tilsvarende studie med voksne personer bekreftet dette funnet. Når studenter i et annet eksperiment forsynte seg med pasta fra en stor bolle, spiste de 70 prosent mer enn når de forsynte seg fra en medium bolle.

Selv folk som burde ha visst bedre blir «lurt» av størrelsen på tallerkenene. Wansink og kolleger inviterte ernæringsprofessorer ved et universitet til en fest hvor de kunne forsyne seg med iskrem. Når de fikk større boller og isskjeer, spiste de 57 prosent mer is. I en annen studie tok folk over 50 prosent mer snacks fra store boller enn fra små. Når de ble konfrontert med dette etterpå, benektet flesteparten at de hadde latt seg påvirke av størrelsen på bollene. Folk flest tror dette er noe som påvirker alle andre, ikke dem selv.

Dette skyldes trolig Ebbinghaus/Titchener-effekten, som er en optisk illusjon:

Ebbinghaus-illusjonen

Jeg vet ikke hva du synes, men for meg ser det ut som den sorte sirkelen til venstre i bildet over er større enn den til høyre. Men de sorte sirklene er faktisk like store (hent en linjal hvis du ikke tror meg). Hvordan vi oppfatter dem påvirkes av konteksten. På samme måte vil to kuler is i en liten skål se ut som en større porsjon enn to kuler i en stor skål.

En variant av dette er Delbouf-illusjonen:

Kilde: Wikimedia Commons

Den sorte sirkelen virker mindre når den er omgitt av en stor, hvit sirkel, men også her er begge de sorte sirklene like store. Under er disse sirklene byttet ut med tallerkener med mat. Effekten er den samme:

Fra van Ittersum & Wansink, 2012

I en nyere studie fant van Ittersum og Wansink at store skåler fikk deltakerne til å helle i mer suppe enn de skulle, og små skåler fikk deltakerne til å helle i mindre enn de skulle.

Porsjonsstørrelsen kan til og med overstyre smaken av maten. Kinogjengere som fikk en stor bøtte med 14 dager gammel popcorn, spiste 34 prosent mer enn folk som fikk en mindre bøtte – selv om bøttene inneholdt like mye.

Når folk tar mat på sin egen tallerken, spiser de om det aller meste (omtrent 92 % ifølge Wansink & Cheney, 2005), uansett hvor stor tallerkenen er, og normen er å spise opp alt når maten er én enhet (f.eks. et kakestykke eller en karamell).  Matinntaket øker med andre ord proporsjonalt med porsjonsstørrelsen. Barn påvirkes også: En studie som nettopp ble publisert i Pediatrics fant at barn som brukte tallerkener i voksenstørrelse, forsynte seg i gjennomsnitt med 90 kalorier mer enn barn som brukte barnetallerkener (som var halvparten så små).

I innlegget Forbud mot store brusporsjoner? nevnte jeg også et av Brian Wansinks kjente eksperimenter:

Folk legger heller ikke merke til at de spiser mer av store porsjoner. I en kjent studie med tittelen Bottomless Bowls: Why Visual Cues of Portion Size May Influence Intake fikk noen restaurantgjester servert en bokstavelig talt bunnløs suppebolle. Suppebollen var festet til et usynlig rør, og fra dette røret ble det hele tiden pumpet ut mer suppe! Deltakerne som fikk de bunnløse suppebollene spiste hele 73 prosent flere kalorier enn de som fikk en normal porsjon, men de følte ikke selv at de hadde spist mer eller var mer mette enn de andre.

Vi spiser altså like mye – om ikke mer – med øynene som med magen.

Underestimerer kaloriinnholdet i store porsjoner

Overvektige underestimerer ofte kaloriinnholdet i kostholdet sitt mer enn normalvektige. Det er ikke fordi overvektige har dårligere syn eller fordi de er mer uærlige. Ifølge studier av Pierre Chandon og Brian Wansink er grunnen at overvektige oftere tar større porsjoner, og vi underestimerer i større grad kaloriinnholdet i store porsjoner:

The tendency for high-BMI consumers to underestimate the amount of food they have consumed is not caused by an inappropriate disclosure of nutritional information but rather is a function of eating large meals.

Påvirkes av hva andre spiser

Det har lenge vært kjent at folk som regel spiser mer når de spiser sammen med andre uavhengig av type måltid eller situasjon. Når vi spiser sammen med andre, påvirker de både hva og hvor mye vi spiser. Mengden den/de andre spiser fungerer som en slags «norm» eller målestokk. Hvor mye mer vi spiser kommer bl.a. an på hvor mange vi spiser sammen med – 35 prosent mer hvis vi spiser sammen med én person, 96 prosent mer hvis vi spiser sammen med syv eller flere. Kjønnet eller utseendet til den man spiser sammen med, påvirker også hva og hvor mye man spiser.

Vi påvirkes også av hvor fort sidemannen spiser: I en studie fikk deltakerne beskjed om at de var med på en smakstest, og noen av dem skulle spise sammen med en annen person. Det de ikke visste var at personen de satt sammen med egentlig var en forskningsassistent som med vilje spiste 50 prosent raskere eller 50 prosent saktere enn normalt. Når deltakerne satt sammen med en som spiste raskere, endte de opp med å spise flere kalorier enn deltakere som spiste alene. Når de spiste sammen med en som spiste sakte, var effekten motsatt.

Navnet skjemmer ingen?

Som jeg har nevnt før her på bloggen, vekker ordet «økologisk» assosiasjoner til sunnhet, og får enkelte til å underestimere kaloriinnholdet i f.eks. cookies. En ny studie fant også at «økologiske» cookies, potetchips og yoghurt ble estimert av deltakerne (kunder på et kjøpesenter i New York) å ha signifikant lavere kaloriinnhold enn mat som ikke var merket som økologiske. Deltakerne mente også at de økologiske produktene smakte som mindre fettrike og kaloririke og mer næringsrike enn de «ikke-økologiske» (alle produktene var egentlig identiske).

Det samme skjer med produkter som er merket som «lett» eller «fettfattig». Selv om disse produktene har færre kalorier pr. 100 gram, fant Wansink og Chandon (2006) at folk spiste 28 % flere kalorier fra «fettfattige» M&M’s enn fra identiske M&M’s som ikke var merket som fettfattige. Det var ikke selve produktene som fikk dem til å overspise, men merkingen. Slike merker gir oss en slags «lisens» til å spise mer enn vi ellers ville ha gjort.

Ikke overraskende kan navnet på en rett få oss til å spise mer av den. Å kalle en sjokoladekake «Belgian Black Forest Cake» får den til å virke mer eksklusiv, og får folk til å tro at den smaker bedre. Dette demonstrerte Wansink og kolleger da de endret navnene til seks av rettene på en studentkafé. «Seafood filet» ble endret til «Succulent Italian seafood filet», «Grilled chicken» ble endret til «Tender grilled chicken», «Zucchini cookies» til «Grandma’s Zucchini cookies», osv. Disse små navneendringene økte salget med omtrent 22 prosent, og fikk gjestene til å oppleve rettene som mer appellerende og mer smakfulle.

I en annen studie viste Wansink og Chandon 214 universitetsstudenter en sandwich og en meny fra en restaurant kalt enten «Good Karma Healthy Foods» eller «Jim’s Hearty Sanwich Shop». Studentene som trodde at sandwichen kom fra «Good Karma» antok at den hadde ca. 50 prosent færre kalorier enn sandwichen fra Jim’s, selv om sandwichen var identisk.

En helt ny studie fant også at et grønt kalorisymbol på pakken gjorde at maten ble oppfattet som sunnere enn et rødt eller hvitt symbol.

Sjokoladen med grønt kalorimerke ble oppfattet som sunnere. (Fra foodpolitics.com)

 

Spiser mer i bråkete, lyse omgivelser

Atmosfæren vi spiser i påvirker matinntaket på mange måter. Folk spiser f.eks. gjerne mer når det er kaldt enn når det er varmt. Lyssetting, lukter og lyder er andre miljøfaktorer.

Lyssettingen kan påvirke hvor lenge måltidet varer, og dermed hvor mye vi spiser. I restauranter får dempet belysning pg rolig musikk folk til å sitte lenger og slappe mer av. Dette gir oss tid til å spise mer, men på den annen side kan det få oss til å fokusere mer på maten og lettere registrere når vi er mette. Sammenhengen mellom lys/musikk og matinntak er altså kompleks. Wansink og van Ittersum gjorde en studie i en amerikansk fast food-restaurant, og dempet belysningen i én del av restauranten. Musikken og hele atmofsæren ble også mer avslappende. Gjestene som spiste i den mørkere og roligere delen av restauranten satt lenger enn de andre gjestene, og spiste 18 prosent færre kalorier.

Må endre miljøet

Alt det ovennevnte betyr mer enn at mange tar irrasjonelle valg og er lette å lure til å spise mer. Det betyr også at overspising ikke bare handler om mangel på viljestyrke eller samvittighet. De færreste spiser for mye med vilje. Handlinger gjøres alltid i en kontekst, og omgivelsene er godt egnet til å få oss til å overspise. Omgivelsene påvirker hva vi anser som «normalt» å spise, og svekker evnen til å registrere hvor mye vi har spist.

Matprodusentene vet om disse menneskelige svakhetene, og vet å utnytte dem. Brian Wansink argumenterer for at også vi forbrukere kan utnytte denne kunnskapen, men at det er mer effektivt å endre miljøet enn vår egen atferd. Selv etter at folk lærer om disse fellene, klarer de ikke å unngå dem. Han anbefaler derfor folk som vil spise mindre for å gå ned i vekt bl.a. å bytte ut store tallerkener, serveringsboller og skjeer med mindre, dele store pakker med snacks opp i mindre porsjonspakker. Det er lettere å endre miljøet enn å endre hvordan du tenker!

En av faktorene som påvirker matinntaket mest er hvor krevende det er å få tak i maten. Det har f.eks. vært vist at bare ved å holde lokket på en iskremdisk lukket, kjøpte folk mindre is. Det kan derfor lønne seg å oppbevare maten på steder som ikke er så lett tilgjengelige (f.eks. i kjelleren eller i øverste kjøkkenhylle). «Ute av øye, ute av sinn», som ordtaket sier.

 

———————————————————————————————————————————–

Noen kilder:

Chandon, P. & Ordabayeva, N. Supersize in one dimension, downsize in three dimensions: Effects of spatial dimensionality on size perceptions and preferences. Journal of Marketing Research, 2009; 46.

Chandon, P. & Wansink, B. Is obesity caused by calorie underestimation? A psychophysical model of meal size estimation. Journal of Marketing Research, 2007.

deCastro, J. M. & Brewer, E. The amount eaten in meals by humans is a power function of the number of people present. Physiology and Behavior, 1992; 51.

Geier, A.B., Rozin, P. & Doros, G. Unit bias: A new heuristic that helps explain the effect of portion size on food intake. Psychological science, 2006; 27.

Lee, W.J., Shimizu, M., Wansink, B. & Kniffin, K.M. Do organic labels bias taste perceptions? Food Quality and Preference, 2013, 29.

Sobal, J. & Wansink, B. Kitchenscapes, tablescapes, and foodscapes: Influences of microscale built environments on food intake.  Environment and Behavior, 2007; 39.

Stroebele, N. & de Castro, J.M. Effect of ambience on food intake and food choice. Nutrition, 2004; 20.

van Ittersum, K. & Wansink, B. Plate size and color suggestibility: The Delbouf illusion’s bias on serving and eating behavior. Journal of Consumer Research, 2012.

Wansink, B. & Chandon, P. Can «low fat» nutrition labels lead to obesity? Journal of Marketing Research, 2006;43.

Wansink, B. Cheney, M.M. Super Bowls: Serving bowl size and food consumption. JAMA, 2005;293.

Wansink, B. & Kim, J. Bad Popcorn in Big Buckets: Portion size can influence intake as much as taste. Journal of Nutrition Education and Behavior, 2005; 37

Wansink, B., Just, D.R. & Payne, C.R. Mindless eating and healthy heuristics for the irrational. American Economic Review, 2009; 99.

Wansink, B. & van Ittersum, K. Bottoms up! The influence of elongation of pouring and consumption volume. Journal of Consumer Research, 2003; 30.

Wansink, B. & van Ittersum, K. Shape of glass and amount of alcohol poured: comparative study of effect of practice and concentration. BMJ, 2005; 331.

Wansink, B. & van Ittersum, K. Fast food restaurant lightning and music can reduce calorie intake and increase satisfaction. Psychological Reports, 2012;111.

Wansink, B., van Ittersum, K. & Painter, J.E. Ice cream illusions: Bowls, spoons and self-served portion sizes. American Journal of Preventive Medicine, 2006;31.

Wansink, B., van Ittersum, K. & Panter, J.E. How descriptive food names bias sensory perceptions in restaurants. Food Quality and Preference, 2006;16.

Wansink, B. & Sobal, J. Mindless Eating: The 200 daily food decisins we overlook. Environment and Behavior, 2007;39.