I november hadde jeg gleden av å holde et innlegg på høstseminaret til Norsk Forening for Ernæringsfysiologer. Temaet for årets seminar var ernæring i media, og jeg valgte å konsentrere meg om ernæringsforskning i media. Dette er noe jeg har interessert meg for, og skrevet en del om, så det ble en morsom oppgave.
Selv har jeg et veldig godt forhold til norske journalister, og synes ernæringsstoffet i norske aviser stort sett er bra. Jeg prøvde da også å understreke at det ikke er journalistene eller media selv som har skylda for de «dårlige» sakene.
Her er en skriftlig versjon av foredraget:
Hver dag skrives det eller sies det at «forskning viser …», «forskere har vist …» og så videre. Ofte handler dette om ny ernæringsforskning.
I 2013 var det over 130 artikler om kosthold med begrepet «ny studie» el.l. i norske papiraviser, ca. 40 % mer enn i 2011 og 5 ganger mer enn for 10 år siden. Tar vi med nettartikler blir antallet mangedoblet.
Det har vært hevdet at jo mer populært et forskningsfelt er, desto mer dårlig forskning kommer det ut av det. Antall publiserte artikler om ernæring og kosthold vokser stadig, og det kan dermed bli vanskeligere å skille mellom god og dårlig ernæringsforskning. Men det gir media og bloggere mye å skrive om.
Mens noen faktisk er så blåøyde at de lar seg lokke av påståtte mirakuløse funn, er noen mer kyniske og antar at motstridende funn kommer om noen uker. Mange har gjort seg opp en mening om at man ikke kan stole på forskning eller fagfolk, fordi de alltid motsier seg selv. Det fører til forvirring, rådløshet og ståhei.
Det er ikke noe nytt – som vi ser klagde «Fru S.» om det også i 1950:
Måten media spiller ping-pong med forskning på (for å parafrasere David Katz), spesielt kostholdsforskning, vil jeg tro er med på å gjøre forbrukerne både engstelige, forfjamset og handlingslammet.
I media blir budskap om ernæring, kost og helse ofte formidlet på en måte som enten er feil, misvisende eller meningsløs. Dessuten blir vitenskap og forskning som regel fremstilt som et produkt, mens det i virkeligheten er en prosess som bygges stein på stein, som gradvis fører til økt forståelse – ikke en enkeltstudie som får 15 minutter i rampelyset.
Min påstand er at det bidrar til å forvirre, og at det utgjør en vesentlig barriere for å oppnå et fullt utbytte av det helsefremmende potensialet av et sunt kosthold.
Journalisters forståelse av vitenskapelige prosesser
Journalister vil selvsagt ha en god historie (f.eks. «Drikk vin, lev lenger»), ikke nødvendigvis sunn fornuft. Personlige, gripende historier virker mer pålitelig enn vitenskapelige studier.
Journalister skal også svare på hva leserne ønsker. Leserne har sine fordommer og synspunkter, de ønsker sikkerhet og vil vite om noe er sunt eller usunt. Innen ernæringsforskning er imidlertid usikkerhet uunngåelig, ernæringsforskningen er alltid tentativ.
Forskningsjournalister har dermed et dilemma: De skal engasjere leserne samtidig som de skal gi korrekte, vitenskapelige detaljer. Dette kan føre til upresis rapportering av kompleks helserelatert forskning, med potensielt negative konsekvenser. Misforståelser om resultatene kan for eksempel gi leserne en unnskyldning for å spise feil mat.
Bjørn Vassnes skrev i Klassekampen i 2007 at «Norske journalisters og redaktørers funksjonelle analfabetisme når det gjelder vitenskap er i ferd med å bli et demokratisk problem». Vassnes er selv vitenskapsjournalist i Klassekampen, og mener at for å bekjempe denne «vitenskapsanalfabetismen» bør enhver nyhetsjournalist ha et minimum av naturvitenskapelig kunnskap i sin utdanning, noe svært få har i dag.
Sverre Pettersen, førsteamanuensis i samfunnsernærng ved HiOA, skriver at det bør være vitalt for helsejournalister å ha en forståelse for komplekse helsespørsmål, å finne pålitelige kilder, presentere forskningens sosiale kontekst, produsere balanserte historier, tolke statistikk, men også ha evne til å tenke kritisk og analytisk.
For ca. ti år siden gjorde han en undersøkelse blant 20 norske helsejournalister samt dybdeintervjuer. Journalistene rapporterte at de fikk mellom 4-15 tips om helsesaker hver dag, fra legemiddelfirmaer, kommunikasjonsbyråer, helsekostfirmaer, alternativbehandlere, universiteter og høyskoler. Bare noen få av dem undersøkte og oppsøke sakene selv. Det som solgte best var «død og fordervelse» og kvinners sexliv.
Ingen av journalistene hadde utdanning innen helsefag eller biologi. De fleste hadde heller ikke en full journalistutdanning. Under halvparten mente at de var godt kompetente til å vurdere statistikk eller tekniske uttrykk i forskningsrapporter. Men få følte også- interessant nok- behov for å forbedre sine kritiske vurderingsevner.
«Spinn» om forskning i mediene
Journalistene i Pettersens studie uttrykte at kommersielle PR-byråer var veldig aktive i å spre helsestoff. Og dermed er vi inne på noe vesentlig: Det er ikke nødvendigvis journalistene som er «problemet». I flere tilfeller er det rett og slett forskningen som er svak, og at journalister «stoler» for mye på pressemeldinger fra forskningsinstitusjoner.
Når det som rapporteres om forskning overdriver de positive funnene, kalles det «spinn». Selv om det er lett for oss å skylde på de «ubrukelige journalistene», starter dette ofte allerede i de vitenskapelige tidsskriftene. «Spinn» kan være det å overdrive effekten av en intervensjon, eller gi et skjevt, ensidig bilde av studien.
Én undersøkelse fant at 41 % av alle abstracts (sammendrag) i vitenskapelige artikler, 46 % av alle pressemeldinger om ny forskning, og 51 % av alle nyhetssaker inneholdt spinn om randomiserte studier.
Ut fra 17 studier som hadde abstracts med spinn, inneholdt 16 pressemeldinger og nyhetsartikler om disse studiene samme spinn. Av 24 abstracter uten spinn, inneholdt kun tre pressemeldinger og nyhetsartikler spinn. Det var særlig mye spinn i artikler som omhandlet studier med få deltakere.
En fersk studie i British Medical Journal fant noe av det samme: overdrivelser i pressemeldinger var forbundet til overdrivelser i nyhetsartiklene:
… most of the inflation detected in our study did not occur de novo in the media but was already present in the text of the press releases produced by academics and their establishments.
Det er flere årsaker til at dette skjer. Først prøver forskerne å sprite opp sammendragene til artiklene sine, for å presentere resultatene i best mulig lys. De kan overdrive resultatene fra sitt arbeide, bevisst eller ubevisst, for eksempel antyde at en korrelasjon betyr en kausal sammenheng, og generalisere funnene til en populasjon som ikke er representert i utvalget som er studert.
Deretter prøver kommunikasjonsfolkene ved universitetene og forskningsinstituttene så hardt de kan å generere pressedekning – og et “gjennombrudd” er selvsagt mye mer interessant for pressen enn studier som er preliminære og tvetydige. En annen undersøkelse av pressemeldinger fra de 9 fremste medisinske tidsskriftene viste at over 70 prosent ikke inneholdt noe om studienes svakheter.
Journalistene nøyer seg ofte med å bare lese pressemeldingene eller sammendraget av forskningsartiklene, pga. knapphet på tid og ressurser.
Overdrivelser i vitenskapelige artikler om ernæring
Det har vært undersøkt hvor ofte forskningsfunn innen ernæring blir rapportert overdrevet av studieforatterne. I denne studien så de på artikler som fokuserte ernæring eller fedme i 8 tidsskrifter, inklusive store tidsskrift som NEJM og JAMA i 2001 og 2011. Totalt 937 artikler ble gjennomgått, og 83 av dem (9 %) hadde minst én overdrevet påstand i abstractet. 33 rapporterte en korrelasjon som kausal, 36 ga politiske anbefalinger basert på tverrsnittstudier, og 27 generaliserte funnene utover studiepopulasjonen.
Det var en større tendens til overdrevne utsagn i artikler fra 2011 enn fra 2001. Interessant nok var studier som ikke var sponset av industrien mer tilbøyelige til å gi overdrevne tolkninger. Det var også store forskjelle mellom tidsskriftene – i et tidsskrift innehold 28 % av artiklene minst én overdreven slutning.
Dette er bekymringsfullt, ettersom slike studier påvirker politikere, andre forskere og den generelle befolkningen.
Enkelte overdriver forskningsfunnene sine i den mening at det er moralsk forsvarlig så lenge det er snakk om et folkehelseproblem (f.eks. overvekt) – dette har vært kalt «white hat bias«. Men det er viktig at alle funn blir bedømt uavhengig av hvilke implikasjoner de har.
I tillegg må vi huske at ernæringsforskning som et hvert annet forskningsfelt er utsatt for “bias” eller skjevheter og fordommer blant forskere. Som jeg har skrevet her tidligere, kan dette illustreres med forskning på frokost som eksempel: Dersom en forsker har hørt gjentatte ganger at frokost er dagens viktigste måltid, vil han/hun ha et generelt positivt syn på frokost. Forskning som blir antatt å «bevise» at frokost forebygger mot fedme kan forsterke dette synet.
Hvis forskeren har et positivt syn på frokost, vil han/hun som regel bare oppsøke informasjon som bekrefter dette synet, og avvise informasjon som sier noe annet. Forskeren vil da være tilbøyelig til å være forutinntatt om frokost og fedme, noe som påvirker hans/hennes egen forskning.
Biased Research Reporting (BRR) er det Brown og medarbeidere kaller det når forskere fremstiller sine egne eller andre forskeres resultater skjevt og misvisende. De fant at bare halvparten av studiene om frokost kom med korrekte konklusjoner om resultatene.
Misvisende vinklinger i media – noen eksempler
Hvordan er det så med rapportering av forskning om ernæring i media?
Én undersøkelse av ernæringsforskning omtalt i alle britiske tabloidaviser i januar 2005 fant bl.a. følgende:
- 26 av 39 avisartikler rapporterte ikke de originale forskningsresultatene riktig.
- 14 oppga studiens utvalgsstørrelse, men bare 5 gjorde det riktig.
- 25 artikler rapporterte resultatene selektivt. 26 nevnte ingen svakheter med studiene.
- 22 artikler rapporterte preliminære studier og forklarte ikke hvordan resultatene relaterte seg til praktisk ernæring og kostholdsanbefalingene.
27 artikler brukte overskrifter som var feil mht. originalforskningen. F.eks. kunne de lyde «Nøtter: Bedre for deg enn frukt?», når forskningen handlet om polyfenolinnhold og sensoriske egenskaper ved peanøtter (så også i Norge).
Jeg omtalte nylig en tilsvarende sak her på bloggen, om at popcorn var sunnere enn grønnsaker, fordi de inneholdt mer av en type antioksidanter (i selve skallet på popcornet).
Et annet godt eksempel er denne overskriften i Daily Express:
Studien som er omtalt handlet egentlig om kanel som ble gitt til mus og bananfluer med Alzheimers. (Eksempelet er hentet fra NHS Choices.)
Et nyere tilfelle er overskrifter om kakao og «bedre hukommelse», som refererte til en studie i Nature Neuroscience i oktober 2014 (nevrovitenskap virker jo veldig høyteknologisk og overbevisende for mange av oss).
De fleste aviser skrev at studien viste at å drikke mer kakao eller spise sjokolade kan være bra for hukommelsen (studien var forresten sponset av sjokoladeprodusenten Mars).
Men studien handlet ikke om vanlig kakao eller sjokolade. Den omhandlet tilskudd med 900 mg kakaoflavanoler, noe som tilsvarer over 30 50-gramsplater med mørk sjokolade. I sammendraget av studien står det at deltakerne fikk “en høy- eller lav-kakaodiett i 3 måneder” – men dette var ikke kakao slik de fleste av oss kjenner det.
Kakaoflavanolene viste seg å øke funksjonen i et området i hippocampus. Effekten handlet imidlertid ikke om hukommelse, men om reaksjonshastighet. De gjorde en test på hukommelse, men fant da ingen signifikant forskjell. Dette var ikke nevnt i abstractet.
Utvalget var bare 37 personer, noe som gjør det sannsynlig at resultatene var falsk positive. (Les mer om studien på DCScience.net.)
Stoff om ernæringsforskning i media inneholder ikke nødvendigvis så mange direkte feil, men mye blir misvisende fordi funnene tas ut av kontekst, og pga. den sensasjonelle måten forskningen blir omtalt på. Mediene foretrekker ofte å skrive om preliminær forsking, som uten ytterligere forklaring kan overforenkle eller overdrive foreløpige funn.
Omtalen av den berømte metaanalysen av Chowdhury et al. i Annals of Internal Medicine tidligere i år, er også verdt å nevne. Jeg har skrevet mye om den her. Samlet sett fant de ingen statistisk signifikant sammenheng mellom høyt inntak av mettet fett, enumettet fett, eller omega-6 i kostholdet og risiko når dette ble selvrapportert. Bare transfettsyrer var signifikant forbundet med en liten økt risiko.
Det som ble slått opp i media handlet mest av alt om smør. Selv om smør ikke var et tema i artikkelen! Dette ble som med «hviskeleken», hvor budskapet i studien ble mer og mer misforstått etter hvert som det ble spredt. Alle som ikke har lest studien selv, bare lest om den, tror nå at det er bra for helsa for smør og fløte.
Én av studieforfatterne, Emanuele Di Angelantonio, beklaget seg slik til Harvard Public Health Review:
– It was reported as ‘butter and burgers,’ and that’s not what our paper said … What the paper said was that the story on saturated fat is slightly more complicated than we thought.
Denne overskriften, og varianter av den, sto også i flere medier for kort tid siden:
Det var en en studie jeg omtalte her, som riktignok viste at det å gå raskt ned i vekt ikke var verre for langtidsresultatet enn å gå sakte ned i vekt.
Men begge deler var egentlig like ille: 70 prosent gikk opp i vekt igjen uansett, så det raske vekttapet var ingen løsning.
Her er en annen relativt ny overskrift:
Denne notisen er ironisk nok skrevet av ovennevnte Bjørn Vassnes, som klaget over journalistenes vitenskapelige allmenndannelse. Det han ikke skriver her, er at dette var en studie av mus. Ikke nok med det: musene spiste ikke epler! Forskerne blandet noen forbindelser fra epler med avføring fra fete mus, og fant mer av bakterier som er vanlige hos tynne mus i den kulturerte avføringen. Men resultatene var ikke statistisk signifikante. Studien sier derfor ingenting om at “et eple om dagen” motvirker fedme.
Denne overskriften er fiktiv, men jeg skulle ønske den var sann:
«Gene for poor science journalism discovered»
«Sjekkliste» for forskningsformidling
Jeg skal nå gi kontrollspørsmål til journalister og andre som jobber med formidling av ernæringsforskning, som blant annet er gitt av Academy of Nutrition and Dietetics:
- Er forskningen gjort av en troverdig institusjon? En kvalifisert forsker?
- Er det en preliminær studie? Har andre studier kommet til samme konklusjon?
- Var studien gjort på dyr eller mennesker?
- Var det mange nok deltakere i studien? Varte den lenge nok?
- Hvem betalte for studien? Kan det ha påvirket funnene?
- Er forskningen fagfellevurdert?
- Unngår rapporten absolutter som «bevis» eller «årsak»?
- Skiller den mellom relativ risiko og absolutt risiko?
- Reflekterer studien en bredere kontekst?
- Gjelder resultatene for en bestemt gruppe mennesker?
- Hva sier oppfølgende studier?
Noe av det viktigste er å undersøke de begrensningene eller usikkerhetene som undersøkelsen måtte ha, og om de vitenskapelige resultatene kan oversettes til anvendelige råd. Men den som formidler, må først og fremst spørre seg selv: Vil denne informasjonen øke befolkningens forståelse for kosthold og helse?
Konsekvenser av forvirrende budskap
Harald Hornmoen ved HiOA, som har doktorgrad i forskningsjournalistikk, bruker ofte Akrylamidsaken fra 2002 som eksempel på overdrevent alarmerende oppslag om forskning i mediene.
I 2002 ble det kreftfremkallende stoffet akrylamid ble påvist i næringsmidler, noe de fleste sikkert husker godt. Da inviterte det svenske Livsmedelsverket til pressekonferanse om at store mengder akrylamid var funnet i mat, til og med i kaffe. Sjefen for Livsmedelsverket hevdet at akrylamid i mat kunne stå for flere hundre svenske krefttilfeller i året. Ett potetgullflak kunne føre akrylamidinntaket opptil maksgrenser for drikkevann.
Få dager senere kom andre forskere ut og sa at konklusjonen er for tidlig og at farene var overdrevet. En forsker ved det norske Kreftregisteret sa f.eks. til Aftenposten 26. april 2002:
– Såvidt jeg har skjønt dreier det seg om en pilotstudie med rotter som ikke er avsluttet. Det er ikke gjort en skikkelig studie ennå.
Andre mente på den annen side at risikoen ved å spise mat med akrylamid var like ille som passiv røyking.
Nå ville det ikke være noe galt i at folk spiste mindre potetgull eller pommes frites. Men det er ikke utenkelig at alle disse selvmotsigende overskriftene i mediene førte til oppgitthet og mangel på kredibilitet blant forbrukerne: Den svenske foreningen Vetenskap och allmänhet fant nemlig i 2004 at 80 prosent av svenskene var lei av alarmrapporter.
I en ny studie fra USA svarte nesten tre av fire at de hadde fått middels eller høyere nivåer av motstridende informasjon om alkohol, fisk, kaffe og vitaminer/kosttilskudd. Eksponering for motstridende ernæringsinformasjon var positivt forbundet med ernæringsforvirring. De som rapporterte mer forvirring rapporterte også større grad av motreaksjoner, altså skepsis til kostholdsråd generelt. Forvirring og motreaksjoner var også forbundet med mindre intensjoner om å følge forebyggende råd (spise frukt og grønt og trene).
Naglers artikkel indikerer at dersom folk møter motstridende informasjon om vin, fisk osv. og begynner å tvile på ernæringsforskning og anbefalinger generelt, kan de altså bli mindre mottakelige for senere ernæringsrelaterte helsebudskap – kanskje de også avviser dem fullstendig.
Falsk balanse
Debatten rundt kosthold er veldig interessant for media, og har blitt en måte for noen å fremme sin karriere på. Begrepet «ekspert» har blitt misbrukt, og det er personer med de mest motstridende meningene som eier overskriftene. Dermed står «ernæringseksperter» som ikke har relevant utdannelse innen ernæring for mye av feilinformasjonen om mat og helse i mediene.
Her ser vi typisk medialogikk, hvor det er om å gjøre å la to sider av enhver sak komme frem, selv om ikke alltid det virkelig er to sider av en sak.
Jeg skulle ønske at medias dekning av vitenskap ikke bare handlet om å vise frem motstridende meninger. Det er viktig å fastslå hvor det er mest vitenskapelig enighet, og gjøre det klart for publikum. (BBC har nylig innført fornuftige retningslinjer om dette.)
Hva kan vi gjøre?
Det er helt nødvendig at vi som fagpersoner jobber hardt for å fremme redelighet, sunn fornuft og sunn skepsis. Uvitenhet hos folk kan korrigeres ved hjelp å gi dem mer kunnskap, men vrangforestillinger må aktivt motarbeides ved å påpeke hvorfor de er feil og bør forkastes. Vi har et stort ansvar for å kommunisere presist om resultater, metoder og begrensninger ved ernæringsforskningen. Glemmer vi det, kan kunnskapen i samfunnet bli forvrengt, og helsepersonell, politikere, media og forbrukerne kan påvirkes uheldig. Det kan også underminere ernæringsvitenskapens kredibilitet.
Vi må alle også minne oss selv på at erkjennelse av usikkerhet er nødvendig når man gir kostholdsinformasjon, selv om det er basert på vitenskap. Ernæringsvitenskapen vil aldri være hugget inn i stein.
Som Bertrand Russell (1872-1970) sa det:
Sunn Skepsis 
Tusen takk for ein viktig og interessant blogg!
Halleluja sier jeg bare. Topp lesning.
Dette var meget bra!